Vi leverte vår andre og siste eksamen, og dro ut på en liten reise.
Første stopp var Kumasi hvor vi besøkte Junias. Det var kjempehyggelig, og den første dagen gikk med til å sitte på gelenderet på terassen, prate og vinke til dem som gikk forbi. Neste dag vandret vi masse gatelangs, og markedlangs. Og jeg la merke til at etter tre måneder i Ghana er jeg like imponert, om ikke mer, over alt man kan bære på hodet.
Dagen gikk, og vi satt oss i en stor fin buss som tok oss til Tamale, dvs et stykke på veg vertfall, så måtte vi bytte fordi den fikk teknisk feil, men vi kom oss inn i en annen en. Det begynte å lyne i bøttevis. Det var som om jordkloden var en liten kule med elektrisitet i, slik som man kan leke med, og noen satt med kula i hånden. Det var lyn overalt, hele tiden, som lyste opp så vi kunne se hvor vi kjørte. Da vi våknet i Tamale var det som å komme til et annet land. Jeg har fortalt at det er veldig kristendompreget i sør, her var det veldig muslimsk. Man gikk muslimskt kledd, det var fullt av moskeer, og mange motorsykler og sykler, som ikke har noe med det å gjøre, men som også var en forskjell.
Fra hit, dro vi til Mole, en nasjonalpark. Da vi våknet den morgenen var det en elefant i hagen. Og det er faktisk så at elefanter kan svømme. Og de er egentlig ikke grå, de er svarte. Og de bruker den høgre tanna til å sloss og den venstre til å spise. Det jeg vil frem til er at vi dro på gå-safari og lærte om elefanter.
For å komme oss enda nærmere disney inntrykket av Ghana som er vanskelig å finne i sør, dro vi på bilsafari. Vi så både Sazu og Pumba og mange av Rafiki. Men det gøyeste var egenlig å bare sitte på taket og se på nydelig natur mens man kjenner på hvordan det er å føne håret i flere timer.
Vi bodde på Mole Motel, som lå opppå en kliffe, og vi kunne se på badende elefanter og andre dyr fra der vi bodde. Ellers var det også et svømmebasseng der, fine rom og god mat.
Etterhvert som jeg ble venner med høgden, ble dette yndlingstreet i Mole.
Se så fint da.
Neste dag reiste vi til Larambanga, en liten landsby utenfor Mole. Her er situasjonen at nasjonalparken ikke gir noen fordel til lokalbefolkningen, men det er forsøk på å drive med litt turisme her også. Vi ble kjent med Muni med venner, som viste oss rundt i landsbyen. Denne hvite bygningen er en moske, som hadde en veldig interessant historie som jeg ikke helt klarer gjenfortelle. Men navnet mitt på arabisk husker jeg enda.
Dette er en arabisk kalender. I nord skriver man gjerne arabisk, særlig viktig er det at gutter lærer seg dette på skolen, damer får ikke gå i morskeen før de ikke kan få barn lengre.
Her lages det shea butter. En krem som kan brukes til nesten alt.
Vi reiste ned fra nord på en dag. Det tok 18 timer, ganske ømme bein og mange bilder av det som var å se langs vegen. Jeg leste faktisk også en bok, og tømte i pod batteriet.
Da vi kom til sør igjen, bestemte vi oss for å dra til surfestedet busua en siste gang. Det var bare herlig, med god mat, stranliv og en litt for god innsats tanning.
