Den lille reisen

Vi leverte vår andre og siste eksamen, og dro ut på en liten reise. 

Første stopp var Kumasi hvor vi besøkte Junias. Det var kjempehyggelig, og den første dagen gikk med til å sitte på gelenderet på terassen, prate og vinke til dem som gikk forbi. Neste dag vandret vi masse gatelangs, og markedlangs. Og jeg la merke til at etter tre måneder i Ghana er jeg like imponert, om ikke mer, over alt man kan bære på hodet.

Dagen gikk, og vi satt oss i en stor fin buss som tok oss til Tamale, dvs et stykke på veg vertfall, så måtte vi bytte fordi den fikk teknisk feil, men vi kom oss inn i en annen en. Det begynte å lyne i bøttevis. Det var som om jordkloden var en liten kule med elektrisitet i, slik som man kan leke med, og noen satt med kula i hånden. Det var lyn overalt, hele tiden, som lyste opp så vi kunne se hvor vi kjørte. Da vi våknet i Tamale var det som å komme til et annet land. Jeg har fortalt at det er veldig kristendompreget i sør, her var det veldig muslimsk. Man gikk muslimskt kledd, det var fullt av moskeer, og mange motorsykler og sykler, som ikke har noe med det å gjøre, men som også var en forskjell.

Fra hit, dro vi til Mole, en nasjonalpark. Da vi våknet den morgenen var det en elefant i hagen. Og det er faktisk så at elefanter kan svømme. Og de er egentlig ikke grå, de er svarte. Og de bruker den høgre tanna til å sloss og den venstre til å spise. Det jeg vil frem til er at vi dro på gå-safari og lærte om elefanter.

For å komme oss enda nærmere disney inntrykket av Ghana som er vanskelig å finne i sør, dro vi på bilsafari. Vi så både Sazu og Pumba og mange av Rafiki. Men det gøyeste var egenlig å bare sitte på taket og se på nydelig natur mens man kjenner på hvordan det er å føne håret i flere timer. 

Vi bodde på Mole Motel, som lå opppå en kliffe, og vi kunne se på badende elefanter og andre dyr fra der vi bodde. Ellers var det også et svømmebasseng der, fine rom og god mat.

Etterhvert som jeg ble venner med høgden, ble dette yndlingstreet i Mole. 

Se så fint da.

Neste dag reiste vi til Larambanga, en liten landsby utenfor Mole. Her er situasjonen at nasjonalparken ikke gir noen fordel til lokalbefolkningen, men det er forsøk på å drive med litt turisme her også. Vi ble kjent med Muni med venner, som viste oss rundt i landsbyen. Denne hvite bygningen er en moske, som hadde en veldig interessant historie som jeg ikke helt klarer gjenfortelle. Men navnet mitt på arabisk husker jeg enda.

Dette er en arabisk kalender. I nord skriver man gjerne arabisk, særlig viktig er det at gutter lærer seg dette på skolen, damer får ikke gå i morskeen før de ikke kan få barn lengre.

Her lages det shea butter. En krem som kan brukes til nesten alt.

Vi reiste ned fra nord på en dag. Det tok 18 timer, ganske ømme bein og mange bilder av det som var å se langs vegen. Jeg leste faktisk også en bok, og tømte i pod batteriet.

Da vi kom til sør igjen, bestemte vi oss for å dra til surfestedet busua en siste gang. Det var bare herlig, med god mat, stranliv og en litt for god innsats tanning.

Så kjøpte vi vår siste kokkosnøtt og satte kursen mot Accra, så London og Norge. I bagasjen lå et par afrikanske kjoler som jeg håper kan gå under kleskoden i en eller annen situasjon, fin Ghana musikk som skal spres, postkortene jeg aldri var tidsnok til postkontoret for å poste og mangevis av fine minner fra tre måneder i Ghana med mange og mye som er veldig likbart.

Update

Nå har vi hatt intensiv jobbing med gruppeeksamen i tre uker, levert den, hatt en mengde med avslutningmiddager og fester og hadebra vink. Studiet er avsluttet, og vi står nå på egenhånd med individuell eksamen som skal leveres i mai. Jeg blir i Cape Coast og skriver til jeg er ferdig, og skal så på en liten reise. Kanskje opp til Mole, en stor nasjonalpark for safari, på leit etter Zimba. I anledning avslutning, presenteres et utdrag fra noe av det som kommer til å huskes godt og savnes endel.

Dette er den fine fine utsikten fra klasserommet vårt. Og sauene som ofte må jages vekk grunnet distraksjon i undervisningen.

Dette er Harunas Bar, lokalisert et par skritt fra der vi bor, drevet av hotellmanegeren/studieveileder og altmuligmann Haruna. En bar som har følgt oss gjennom mye.. Og vært starten på gøye kvelder.

Dette er skolebussen vår. Alt fra underholdene fredagsettermiddagsamtaler, til søvnige morgener da man plugger i i-poden eller prøver seg på siste liten lesning før timen starter.

Dette er påskefeiring i Ghana. Merket egentlig svært lite til påske, men vi feiret easter monday med reggae party på stranden. En av mange anderledesheter og gøy med Ghana.

Dette er fra vår avsluttningsfest fra forrige lørdag på Nana Bema. Det var fantastisk, vi hadde invitert mange vi har blitt kjent med, og det var en veldig fin kveld med dansing og god mat. Avsluttet med at jeg ble robbet fra meg vesken på veg hjem fra hvor vi dro og danset. Men det var inget alvorlig og ingen skade skjedd, bare en ekstra historie til dagen etter.

Og ikke minst kommer jeg huske dette, alle våre dagligdagse måltider, som alltid bringer opp nye spennende og merkelige samtaler, latter og god mat, med en nydelig klasse.

Big City Life

I helgen dro jeg og Tore til hovedstaden i Ghana, Accra. Vi startet turen med en temmelig lokalprodusert film i en minibuss. Så fant vi oss et helt ok sted og bo, og en fantastisk nuddelsjappe rett rundt hjørnet.

Lørdagen opplevde vi et par sider av byen. Vi vandret i Oxford street, hvor vi spottet obrunier (som vi blir kalt) overalt og spiste kjempevestlig mat. Så ruslet vi, og Tore havnet under saksen på en frisørsalong. Dette ble følget opp med enda en god idee. Vi skulle på fotballkamp. Det var to lokallag som spilte, en kamp oppsummert av mange knall og fall og tre mål. Vi hadde vår egen tribune, og det hadde de fleste som var og tittet på kampen. Men det var god stemning satt av trommespill, og mitt lag vant.

Da kampen var over og jeg var i ferd med å hvile middag, fikk vi besøk på vår tribune. Dette besøket resulterte i venner, falske kulepenn tatoveringer og fletter i håret.

Søndag hadde vi avtale med Mohammed, som jobber med e-waste i Agbogbloshie, slumområdet utfor Accra. Jeg skal prøve å forklare dette så godt jeg kan ut fra det jeg vet. 

Agbogbloshie heter stedet hvor store mengder elektronisk avfall blir dumpet, stedet har blitt en arbeidsplass. Her blir noe fikset, andre ting smeltet om og brukt til noe nytt, og noe forblir avfall.

Det hele startet for rundt tyve år siden, da brukte datamaskiner ble sendt her som donasjon fra vestlige land. Gjenstandene økte, og det ble billigere for vestlige land å shippe avfallet hit en å ta hånd om det selv. Nå blir mange millioner tonn elektronisk avfall sendt hit hvert år, et resultat av forbrukersamfunnet, og tett knyttet opp mot hvordan vi lever. 

De fleste som jobber her, kommer fra nord, som er den fattigere delen av Ghana. Noen bor her med sine familier, andre jobber her men har familie et annet sted. Det er mange greiner av arbeidet som blir utført her. Noen brenner, andre setter sammen deler, fikser datamaskiner og selger videre til større selskaper. 

Arbeidsforholdene og levestandarden her er veldig dårlig. Å brenne slike gjenstander fører med seg store mengder helsefarlige kjemikalier. Og det er en slum. Selv om dette er en spesiel form for slum, siden den er rundt en inntektskilde av elektronisk avfall. 

Det første vi gjorde da vi kom dit var å bli tatt med til 'chiefen' i samfunnet. Her forklarte vi hvorfor vi var her, for å se å lære og få forståelse, og vi fikk godkjennelse til å gå videre. Mohammed viste oss mange sider av området, og vi fikk hilse på veldig mange imøtekommende mennesker. Og fikk ellers fullt av innblikk og inntrykk. Og det ble litt som vår egne lille felttur.

Omtrent alle foto: Tore Hana

Dance classes

To ganger i uken tar vi danseklasser, og lærer oss å danse afrikans dans. Vi danser til trommer, og det krever litt for høg rytmisk sans. Og selve dansingen endel hakk mer bevegelige hofter. Vi danser barføtt på betong, og blir ganske herdet for småstein. Noen ganger pekes vi ut og må vise dansen vi holder på å lære. Og vi må helst be etter timen. Men jeg liker det, gjenspeiler mye av Ghana og er en fin måte å bli kjent med kulturen på. Og også så er det kjempegøy!

Foto: Stina Nordinge

Foto: Stina Nordinge

Foto: Stina Nordinge

Gold digger

I går hadde vi på oss blå frakker, hvite hjelmer, munnbind, ørepropper, fire størrelser for store støvler, og et stort belte med oksygenflaske og et stort tungt batteri til en kraftig hodelykt. Vi tok heis 600m ned under jorden, og her gikk vi en lang tur i mørke tunneler. Vi var på felttur til en av ghana sine gullgruver.

Gull er en betydelig eksportkilde for Ghana. Gruvedriften fører også til sysselsetting, og gir jobb til mange. Den bærer også med seg en interessekonflikt. Der man før kunne finne fisk og drikkevann, kan man ikke det lengre på grunn av avfallstoffene fra gruven, noe som skaper vanskeligheter for lokalsamfunnene rundt. Også der lokalbefolkningen før utvinte gull, er det nå et stort multinasjonalt selskap som har tatt over. Selskapet som utvinner gull her har gjort mye bra for lokalsamfunnene rundt, di har opprettet blandt annet idrettsstadion, skole, og også bidratt med vannpumper. Likevell fører selskapet og gruvedriften til at mange av di lokale mister rettigheten til å utvinne gull her, det som før selskapet kom, var det di levde av å gjøre. Nå er det nemlig forbudt for dem å utvinne noe av gullet her. Dette fører til at mange ikke har noe valg enn å drive som galamsey, ulovlig gruvearbeider. Noe som er veldig risikalbelt, både med tanke på avfallstoffer og kjemikalier som brukes, arbeidsforholdene, at man ikke har råd til nødvendig utstyr, og også faren for å bli oppdaget. Som en representant for lokalsamfunnet sa "å drive som galamsey gjør livet kort, men å ikke gjøre det gjør det enda kortere".

Vi hadde møte med representanter fra selskapet, med di eldre i et nærtliggende samfunn, og gjorde feltarbeid her ved å intervjue en galamsey og to selgere. Jeg syntes det var en veldig spennende dag!

Green Turtle Lodge

På torsdag, 8. mars, dro vi på langhelgtur. Vi starten turen med en radiovertinne som dedikerte "single ladies" til kvinnedagen, og stoppet sangen vært 5sek (i Dj Dan stil) for å komme med utsagn som "everything men can do, women can do better". Var veldig underholdende, timene i minibussen ble korte, og vi kom oss til Green Turtle Lodge hvor vi har tilbrakt helgen.

Her har vi gått på hike. En fem timers lang tur i stekende sol og uten mat, men med nydelig natur og mye interessant på vegen. Vi gikk til Cape Three Point, som er det sted på land som er nermest til point zero zero (som egentlig er i havet og som er der breddegrad og lengdegrad møtes i null). Her var det et fyrtårn og en fyrvokter, som var morsom og ivrig på at vi skulle skrive i gjesteboken, og også et skilt som viste veg til mange steder i verden.

Morgenen etter stod vi opp før soloppgang, for å se på soloppgangen.. og for å dra på båttur på elven. Var en fin start på morgenen, men førte til at resten av dagen ble ganske søvnig, med mye avslappning, spilling og også pensumlesning. Og på kvelden fikk vi se turtle på stranden! Den var svær, og la egg, og gikk så ut til havet igjen. Var veldig kult å se, og fin prikk over den berømte i-en, i Green Turtle Lodge.